Treningen fortsetter

Forleden fikk jeg en kommentar om at nå virket det som det var lenge siden vi hadde trent, siden bloggen ikke var oppdatert på lenge.

Svaret er egentlig både ja og nei. Etter den ene løpeturen uka etter Oslo Maraton har det vært stille på min front lenge, men for en drøy uke siden meldte jeg meg inn i JIMU, et treningsstudio i Asker.

Der har jeg trent både tirsdag, fredag og søndag i forrige uke. Hver økt tar en drøy time med ren trening, og halvparten er kondisjonstrening (ellipsetrener, ergometersykkel og tredemølle), mens resten er styrketrening. Lår-krøll, leggpress, brystpress, sit-ups og en slags romaskin.

Det mest geniale med JIMU er at treningsprogrammet ligger lagret på en minnepinne man stikker i de ulike apparatene man bruker. Dermed vil all treningen bli lagret, slik at man enkelt kan se sin egen progresjon.

På de tre øktene jeg har hatt til nå, har for eksempel mengden jern jeg har pumpet økt fra ca. fire tonn til seks tonn, mens også utholdenhetsøvelsene går bedre. Den avsluttende ellipseøvelsen i går var ti minutter med mellom 170 og 185 i puls, så da fikk hjertet kjørt seg skikkelig.

I tillegg til at det er morsomt å trene, er også prisen latterlig. Jeg betaler kun 299 kroner i måneden, og med eget nøkkelkort kan jeg trene nesten døgnet rundt hele uka.

Første post-maraton-trening

Det fine høstværet har egentlig lokket meg til å ta en tur ut å veien siden Oslo Maraton sist søndag, men en jobbreise til Bergen fram til onsdag, og rein sløvhet i går, gjorde at min første post-maraton-løpetur ble utsatt til i dag.

Siden kona skulle en tur på det lokale kjøpesenteret, trakk jeg i treningshabitt og løp etter. Litt vond frampå leggene ble jeg, men drøyt 25 minutter på 3,1 km var helt greit.

Målet er å fortsette treningen fremover for å vedlikeholde treningsgrunnlaget jeg tross alt har fått i år. (Alt er jo bedre enn null trening uansett).

Jeg hadde for øvrig koblet til gpsen på mobilen, men den løp to kilometer lengre enn meg, så var strengt tatt helt ubrukelig på den turen.

Bildene fra Oslo Maraton publisert

Langs 10km-traseen under Oslo Maraton stod det mange fotografer. Årsaken var selvfølgelig at det kan fotografene tjene penger på. Nå er bildene publisert, og som klasseplasseringsmessig har jeg knust lillebror fullstendig.

Tore har nemlig blitt tatt bilde av bare en gang.

Mens fotografene har knipset hele ni bilder av meg.

Det kan for så vidt skyldes flere ting.

1. Det var ikke så mange å ta bilde av da jeg kom.
2. Jeg løp ikke så fort som Tore, og dermed var det lettere å ta bilde av meg.
3. Det var mer plass på meg til å fokusere på.
4. Ellers muligens alle de tre første...

Det morsomste bildet er muligens dette. Da har jeg nettopp spurt heimevernssoldaten om han kan bære meg i mål. Det hadde han ikke lyst til, men han ga meg et klapp på skuldra og ønsket meg lykke til på ferden de siste 40 meterne til målstreken.

Knuste Tore klasse-plasseringsmessig

Tore var riktignok langt foran meg tidsmessig, men når det gjelder plasseringer er jeg lillebror knusende overlegen.

Tore konkurrerte i klassen menn 23-34 år. I den klassen havnet han på 164. plass. Jeg konkurrerte i klassen 40-44 (jada, jeg vet jeg ikke er 40 før om noen måneder...), og fikk en høyst respektabel 78. plass i min klasse.

Totalt sett var det Tore som gruset meg. Tore havnet på 705 plass, jeg på 1546. plass.

Da er tidene klare

Deltagerne under årets Oslo Maraton sprang med en datachip på skoa. Den sørget for tidtagning, siden det på flere strategiske plasser i løypa var satt ut lesere til chipen.

Tore ble klokket inn på 57.06, mens jeg karret meg inn på 1.29.26.

Det bør vi kunne forbedre til neste år.

Vi nådde mål, men bare en av oss nådde målet

En flott formiddag gatelangs i Oslo er over. Sammen med nesten 2000 løpere skulle Tore og jeg løpe 10 km på minimum 75 minutter.

Det gikk fint for Tore, han klokket inn i overkant av 55 minutter, mens jeg slet mer. De første fem kilometerne gikk relativt greit, men da begynte såre sener å gjøre seg gjeldende. Etter 8,5 km kunne jeg nesten ikke gå, men i mål skulle jeg om så jeg måtte krype.

Den offisielle tiden er ikke klar ennå, men jeg tror jeg havnet på ca. en time og 28 minutter. Selv om det er 13 minutter bak målet, så er jeg likevel strålende fornøyd med å ha fullført mitt livs første løp med startnummer på brystet.

Neste år (for vi melder oss på også i 2010) skal tiden bli langt bedre.

PS. Når de offisielle tidene og ikke minst bildene dukker opp på hjemmesiden til Oslo Maraton, vil jeg legge de ut her.

2,5 time til start for maratonguttane

Klokka er halv åtte på morgenen, løpetøyet er på, skoene satt fram og startnummeret ligger på skrivebordet.

Klokka 10.15 går startskuddet for Oslo Maratons 10 km. Halv tolv er jeg forhåpentligvis i mål. Treningsgrunnlaget kunne definitivt vært bedre, men jeg er betinget optimist. Dette KAN gå.

Når det gjelder brodern, så har han et uoffisielt mål på 50 minutter, og et offisielt på 60. Han klarer det siste uten problemer, med mindre torpedoene jeg har leid gjør jobben jeg har betalt dem for. Hvis han klarer det første, klarer ikke torpedoene å holde følge er jeg redd...

Ønsk oss lykke til. Det er minst en av oss som trenger det...

Fire uker igjen

Nå er det snaut fire uker igjen til Oslo Maraton, og vår ti-kilometer. Tore er allerede i skarp rute til ikke bare å klare distansen på 1:15, men langt under timen. Med meg har det gått verre siden forsommeren. Det har blitt lite og svært ujevnt med løping, og tiden 1:15 virker ikke så oppnåelig som i vår.

Jeg har skyldt på regn, varme og det meste, men sannheten har vel vært at motivasjonen dalte i midten av mai, og jeg har slitt voldsomt med å finne den igjen.

Det dukket opp litt i dag, så før den forsvant igjen hoppet jeg inn i tights og løpesko og satte av gårde. Målet i dag var Slemmestad bibliotek i Gamle Slemmestad, så oppoverbakker ble det lite av. Nedoverbakkene var derimot lange og bratte, så de ble tatt gående slik at jeg ikke skulle ødelegge knærne mine.

Midt mellom kjøpesenteret Rortunet og biblioteket passerte jeg fem kilometer. Tiden var 35,44, dvs. ganske nøyaktig et minutt og 46 sekunder raskere enn det måtte være om jeg skulle løpt to like raske fem-kilometere etter hverandre på totaltiden 1 time og 15 minutter.

Faktisk klarte jeg lengre strekk uten stopp i dag enn jeg har gjort tidligere også, så kanskje det er håp likevel...

Ny pers.

Det er moro å sette rekorder. I dag skjedde det igjen. Og selv om jeg neppe kommer på kretslaget i løping er jeg godt fornøyd med den nye persen på 10km: 55:56 på asfalt. For moro skyld har jeg lagd en oversikt over noen av de 10-kilometerne jeg har løpt den siste tiden, med mellomtider for hver andre kilometer.

Rulleskøytene på loftet

I mange år har jeg hatt et par rulleskøyter. På loftet. De ble kjøpt mens jeg var ung student, og ble faktisk brukt litt den gangen. Men nå var et et tjukt støvlag på skøytene, og faktisk litt rust på et par av skruene. Nederst i en kasse på loftet fant jeg også kne-, albue- og håndleddbeskyttelse. I boden var det en gammel sykkelhjelm.

Jeg var mildt sagt en liten smule spent på hvordan balansen var etter alle disse årene, men frykten var ubegrunnet! Kanskje det er som å sykle. Hvis man har lært det så kan man det. Bremseteknikken var riktignok ikke helt intakt, men ikke verre enn at jeg lot det stå til.

Beina var litt møre etter en løpetur på 7-8 km i går, men faktisk gikk det ganske bra. 12,5 km ble tilbakelagt på ca. 40 minutter. Snittfarten ble omtrent 19 km/t.

Treninga frista til gjentakelse, men neste gang skal jeg ta med staver. Da blir det fin trening for hele kroppen.