
Da jeg våknet i dag var det fantastisk vintervær ute. Drøyt fem kalde, men ingen vind og sola hadde akkurat stått opp.
Dermed var jeg i realiteten tom for unnskyldninger for hvorfor jeg ikke skulle spenne på meg joggesko, brodder, tights og treningsdress og prøve meg på fem kilometer jogging.
Jeg må innrømme med en gang at det ble et ordentlig slit. Den første kilometeren gikk faktisk ganske greit. Beina føltes fine, knærne sviktet ikke under vekta og selv om jeg pustet som en hval, så gikk det fint med innlagte småperioder med hurtig gange i stedet for jogging.
Etter to kilometer var det slutt på et hvert forsøk på å springe. Knærne holdt fremdeles stand, men skoa kjentes ut som de var blitt ti kilo tyngre enn de var da jeg startet, og lårene skrek om nåde. Leggene hadde jeg allerede gitt opp.
Men det verste var pusten - eller det som var igjen av den. Det føltes som jeg hadde knekt de to nederste ribbeina på hver side, for hvert eneste åndedrag gjorde fysisk vondt i brystkassa. Faktisk helt bak til ryggsøyla.
Om det var magen som hadde hoppet opp og knust ribbeina mine, er vel heller tvilsomt, men trolig er det kroppen mins higen etter surstoff som har gjort at jeg har trekt pusten så kraftig at lungene mine har gitt ribbeina en trøkk fra innsida. (Muligens det samme som Pia Tjelta fortalte om på TV2s Senkveld i går i etterkant av mye synging i Les Miserables).
Jeg vurderte faktisk å snu allerede etter halvannen kilometer, men et eller annet sted i denne skrotten er det en viljestyrke som ikke kan være sunn. Derfor fortsatte jeg helt til jeg hadde passert 2,5 kilometer før jeg snudde og satte kursen hjemover.
Så de siste tre av de totalt fem kilometerne var det ikke snakk om å jogge, men å gå hurtig. Samtidig som jeg måtte passe på å puste i små korte intervaller for ikke å knekke sammen av presset på brystkassa.

De første 2,5 kilometerne gikk unna på 22 minutter. De siste på 26. Det betyr at skal jeg klare målet om 75 minutter på ti kilometer til høsten, så må jeg ned 10,5 minutter på fem kilometeren i forhold til i dag. I tillegg må jeg fortsette i samme tempo i fem kilometer til.
Jeg tror jammen jeg er enig med Anne Grete Preus som synger "Og høsten kommer tidsnok". Faktisk er jeg sjeleglad for at den ikke kommer før den gjør.
Nå er det for øvrig to timer siden jeg sprang, men det gjør fremdeles vondt i brystkassa. Om noen dager skal jeg imidlertid prøve meg igjen. Et par sånne økter i uka i tillegg til den daglige tråkkingen innendørs tror jeg kan bli bra.
Heldigvis er det nemlig bare brystkassa som har fått seg en trøkk, motivasjonen er minst like god som før.