
Den første gymtimen jeg hadde på ungdomsskolen var en selsom opplevelse. Gymlæreren vår gikk under kallenavn som hadde veldig mye med noen forhatte okkupanter for rundt 65 år siden.
- Legg dere ned og ta sit-ups, sa han.
Etter en liten stund stoppet han oss, og pekte ut seks elever.
- Dere har gått på Østerøy skole, konkluderte han.
Det var helt korrekt.
Årsaken fikk vi forklart nærmest umiddelbart. Østerøy skole hadde ikke gymsal, og "normal" innendørstrening som sit-ups og lignende var fremmedord for oss. Vi var ute hele året. På ski om vinteren og fotball, slåball og andre utendørsaktiviteter om våren og høsten.
Det må vel innrømmes at jeg ikke har trent spesielt mye magemuskler senere heller, men jeg har trøstet meg med at det var ingen som brukte vaskebrett lenger, og at vaskeball var tingen nå for tiden.
Da jeg startet treningen fram mot Oslo Maratons 10-kilometer i vinter, tok jeg på sterk oppfordring fra fruen sit-ups i senga før jeg sovnet. Etter 12-13 stykker var jeg ferdig.
Siden den gang har jeg syklet, trippet (på ellipsetreneren) og løpt. Umerkelig har det skjedd noe med magemusklene mine, og jeg har også tatt meg i å spenne magemusklene som trening i tide og utide. Det vil si når jeg går, når jeg sitter og når som helst egentlig. Det blir 15-30 sekunders intervall-spenning av magemusklene.
Sit-ups har jeg derimot trent fryktelig lite på, og de siste ukene har det strengt tatt blitt veldig lite løping også. Litt på grunn av mye reising i jobben, og mye på grunn av manglende tiltak. Men magetrening har det blitt mye av hver eneste dag.
I går tok jeg på eget initiativ en ny runde med sit-ups i senga. Jeg tok dem sakte, slik at jeg ikke skulle dra fordel av å sprette opp igjen fra madrassen.
Ti stykker gikk som en lek, og jeg rundet 20 uten noen som helst problemer. Nærmere måtte jeg begynne å jobbe, og da jeg rundet 30 tok jeg kvelden. Selv da satt jeg med følelsen av at om jeg hadde anstrengt meg skikkelig, ville jeg klart to eller tre ganger til.